Usikkerkunstjente jobber med ulike medier og materialer i et visuelt univers som minner litt om The Fifth Element. I science fiction-eventyrer fra 1997, regissert av Luc Besson, tas vi med til et New York anno 2259. Bilene som flyr forbi er metallic i fargen – knæsj blå, lilla, gule. Men det som binder det hele sammen og gjør filmen til en klassiker er kanskje først og fremst alle kostymene, designet av Jean Paul Gaultier: fargerikt, taktilt, lekent. På en og samme tid både maksimalistisk og minimalistisk, både over the top og helt selvfølgelig.

Jean Paul Gaultier hadde elsket Usikkerkunstjente. Ta maleriene, de er både digitale og analoge. Lerretene består av store, digitalt vevde bomullsduker som de deretter har malt. Mønsteret gjør det vanskelig å skille vev fra maling, fortid fra fremtid. Det føles tidløst. Formatene er store og motivene kjøttfulle, men de oppleves allikevel som lette og uanstrengte. Formene og fargene slår ifra seg. Det er energisk, men aldri for mye. Maleriene åpner rom, snarere enn å lukke dem, som om motivet på en eller annen måte holder døren til side og inviterer deg inn. More is less, så å si. (Tekst: Jo Morten Weider/Kösk)

Jo Morten Weider om utstillingen

Jeg må gå nærmere, legge hodet på skakke for at mønsteret skal tre ordentlig frem. Andre ganger må jeg gå lengre unna for å forsøke å forstå hva det er med akkurat disse arbeidene. Noe er stokket om på, dekket til, nesten som en kryptolekt – en språkform der ordene enten har fått ny betydning eller har blitt omgjort for å tildekke sin egentlige mening.

Det minner litt om rap, som når bruken av slang gjør sangen vanskelig å forstå, men allikevel så mye bedre. Litt sånn har jeg det med USIKKERKUNSTJENTE og Bill Billekvist: Flow, musikalitet og energi. Så har da USIKKERKUNSTJENTE også tatt utgangspunkt i en av raptekstene mine, Coming Home, i ett av maleriene. Den teksten er full av bilder. Nå er bildet fullt av tekst. Jeg forstår det ikke helt, og jeg liker det.